Norges krig mot Syria

Sannheten er som kjent det første offeret under krig. Hvorfor avviker det vestlige narrativet om krigen i Syria så mye fra for eksempel Russlands og Syrias eget narrativ?

Kan det skyldes noe så enkelt som at Norge/Vesten og andre fører krig mot Syria og derfor er avhengige av å markedsføre krigen på en viss måte for å skape aksept for den, samt også kamuflere egen medvirkning? De som begår kriminelle handlinger prøver i de fleste tilfeller å benekte og skjule sine forbrytelser. Forfatterens påstand er at det samme gjør seg gjeldende under krig: de landene som fører en folkerettsstridig krig mot et annet land har mer å skjule og større behov for å fordreie virkeligheten enn landet som blir angrepet. Han viser til mange eksempler i boka.