BO

«Jeg svelger igjen og igjen, det presser i halsen, og jeg tenker at det er som det ofte er, jeg vet ikke hvordan det begynner, hva som gjør at ting utløses, et ras, et sinne. Det kjennes som å knuse en uerstattelig vase, den glipper ut i løse lufta, faller og faller. Jeg vet ikke hvem det var som holdt den mellom hendene sine, om det var Bo eller meg. Jeg føler uansett skyld, jeg kunne sikkert ha forhindret det.»

I parken utenfor sentrumsleiligheten fylles benkene av dagdrivere, mens skolebarn og løse hunder leker langs stiene. Hun som står i vinduet og ser, har flyttet hit med mannen sin. Hun vokste opp på landet. Der har hun hest og en familie, hun har skolekamerater og martnan og festene på lokalet. Og så treffer hun Bo. Hun er femten, han tjuetre, de flytter sammen og lærer seg å bo i det vesle huset, til det en dag tar slutt, like brått som det begynte.

«Bo» er en roman om en brennende kjærlighet, om styrke og utsatthet. Teksten beveger seg langs stier og veier, til hest og til fots, i bil og på sykkel, i et landskap som åpner og lukker seg.