Omtale fra Den Norske Bokdatabasen

Hun kler av seg, står modell for ham daglig. Hun er ung, vakker, velskapt. Han er en ung, ambisiøs og begavet billedkunstner. De har et intenst forhold, det er sterk erotisk ladning mellom dem. Men det er noe de ikke våger, hun forlater ham. Mange år senere møtes de med ruinene av sitt liv. Han har mistet skaperkraften, hun er plaget pasient. Fordi de tok uopprettelig gale valg i sin ungdom, har de fått så uendelig mye mindre ut av sine liv enn de kunne. Når de nå våkner opp igjen sammen, ser de at de ikke har levd. En dramatisk epilog i tre akter, utgitt første gang i 1899.

Omtale fra forlaget

Henrik Ibsens siste stykke, «Når vi døde vågner», kom ut i 1899. Med etterord av Erling Sandmo.

Arnold Rubek er en feiret og aldrende billedkunstner. Han har oppnådd stor internasjonal berømmelse gjennom skulpturen «Oppstandelsens dag». Modellen til denne skulpturen var Irene. Hun hadde sterke følelser for Rubek, men disse ble ikke gjengjeldt. Når så den gifte Rubek mister sin kunsteriske skaperevne, får han det for seg at Irene er nøkkelen til hans kreative åre.
«Det uopprettelige ser vi først når - Når vi døde vågner [ ...] Vi ser at vi aldri har levet..» (Irene, andre akt.)