Marie Østrem var født i Bergen i 1890 og ble gift med Reinholdt Østrem i 1909. Mannen fikk noen år senere jobb som smed ved Nesttun-Osbanen, en smalsporet jernbanelinje mellom Os og Nesttun i drift mellom 1894 og 1935. Ekteparet bosatte seg da på Os, på Fossheim ved Oselva, like nord for Osøyro.
Humanitært arbeid blant sovjetiske krigfangar
Marie var dreven av kristen nestekjærlighet i sitt arbeid for å hjelpe lidende medmenneske. Da hun fikk se de forkomne krigsfangene komme til Osøyro 26 oktober 1942 skrev hun i dagboken sin:
Tårene sprenger på [...] Og da jeg endelig går hjemover lover jeg meg selv at disse arme menneskene skal jeg forsøke å hjelpe det lille jeg kan. Jeg ber til Gud hele veien hjemover at han må gi meg styrke til dette arbeidet.[1]
Da den tyske leirsjefen Reddinger ble overført til tjeneste på Fjell festning i april 1943, begynte Marie Østrem for alvor sitt hjelpearbeid. Høsten og vinteren 1942-1943 ble hun klar over de dårlige forholdene krigsfangene levde under, ikke minst gjennom den rømte fange som kalte seg «Leonid» (Ivan Trofimovitsj Pokinboroda).
Marie Østrem klarte å få de senere tyske leirsjefene til å godte at hun leverte mat og klede til krigsfangene, på tross av at all kontakt mellom fangene og sivilbefolkningen var forbudt. Hun gav inntrykk av å være en naiv kvinne og personlig kristen og de tyske offiserene regnet henne for å være ufarlig og upolitisk. Dette utnyttet hun på kløktig vis til å drive hjelpearbeid. Det var mange osinger som ga mat og klær, men det var bare Marie som hadde mulighet til å levere det videre til fangeleiren på Haugsneset gjennom sin personlige kontakt med leirsjefene. Hun ble dermed organisatoren av hjelpearbeidet i bygda.
