Sagaen om Håkon Håkonsson (1204-1263) er den siste av sagaene om de norske konger som er bevart. Den ble skrevet av Sturla Tordarson (1214-1284) i 1265, to år etter kongens død, på oppfordring av hans sønn Magnus Lagabøte og med hans nærmeste omgivelser som kilde. Forfatteren var Snorre Sturlasons brorsønn og virket på Island som høvding, skald, lovkyndig og historieskriver. Ved siden av «Håkon Håkonssons saga» skal han også ha skrevet en saga om Magnus Lagabøte (som er gått tapt), «Islendinga saga» og «Grettes saga» samt bearbeidet den islandske «Landnåmsboken» (Landnámabók). Sturla hadde motarbeidet Håkon Håkonssons politikk på Island, men da Island falt og måtte gi seg inn under den norske konge i 1262, måtte han reise til Norge, hvor han ble i 8 år. Han kom til landet samme sommer (1263) som kong Håkon fór på sin siste hærferd til Hebridene og Skottland. Han ble ikke vennlig mottatt av kong Magnus, men takket være dronningens mellomkomst fikk han tale med kongen. Hun var kong Håkons hustru og hertug Skules datter, og for enkelte episoder er hun selv den eneste mulige kilde. Verket er således samtidssaga. Sturla hadde ikke vært med på noe av det han skrev om unntagen de tidender fra Island som han av og til gjengir, men han skrev for folk som hadde opplevet det, og han må ha fått opplysninger fra dem. Det er offisiell historieskrivning. Når Sturla Tordarson skal skrive sagaen om Håkon Håkonsson, står han derfor ikke fritt. Han er heller ikke så personlig med i det som skjer, de politiske kampene i Norge og begivenhetene ved det norske hoff var ikke hans sak. Men spenningen mellom hertug Skule og kong Håkon har han forstått, og de to er skildret slik at vi føler det som en tragedie at Skule måtte dø. Sturla har sett konflikten; den gamle og den unge, dronningen mellom de to menn, slik at Ibsen bare kunne gå igang med å dikte Kongsemnerne over stoffet. Boken utkommer i Thorleif Dahls Kulturbibliotek.