"Et dypt drønn. En vind farer gjennom rommet. Bygget løftes opp og faller ned igjen. Noe støter henne i magen. Det knaker ved vinduet. Et brak. Støv overalt, i munnen og halsen. Hun kan ikke se. Vondt i brystet. Hun får ikke puste. Er det gift? Gass? Dør hun nå? Hun åpner munnen, men det er ingen luft å trekke inn. Halsen er tett. Det svir. Hun får ikke luft. Nå dør hun".

I motsetning til de fleste i avdelingen er Agnes ferdig med ferieavviklingen for i år. Hun har vært på biltur med Olav, som hun har hatt et halvveisforhold til i et par år. Agnes er ikke en som trenger seg på med behovene sine. Det beste med henne er selvstendigheten hennes, sier Olav. Men nå er det slutt, selv om det aldri egentlig har begynt.

Etter eksplosjonen i regjeringskvartalet er det likevel Olav Agnes ringer til. I oppveksten var hun aldri bra nok. Så lenge hun kan huske, har hun tatt vare på seg selv. I høyblokken har hun hatt sine beste år, her tilbrakte hun nesten alle døgnets timer, på jobb for departementet og seg selv, inntil det brått ble for mye.

Nå som det verst tenkelige har skjedd, og avdelingens byråkrater er flyttet til midlertidige lokaler, mister Agnes fotfestet. Livet må gå videre, sies det på alle kanter. Men Agnes kan ikke gå videre. Det hun har opplevd, blir omskapt til en kollektiv fortelling hun ikke finner seg selv igjen i. Og det aller vondeste, det som har brent i henne natt og dag siden eksplosjonen - det kan ingen få vite om.

"15:25" er en roman om livet i høyblokken før 22. juli, om forventningene som stilles til dem som ble rammet, og om hvordan forhistorien kan være avgjørende for tiden etterpå.