«Vi reiser ut, unge og nysgjerrige. Opplever naturen, opplever fare, overlever, får venner. Er borte et år eller to, og så reiser vi hjem igjen. Men vi er ikke de samme som da vi reiste ut. Vi glemmer ikke. Isen, kulda, slitet, vinden som uler utenfor teltet. Fingre som du ikke lenger kan bøye fordi de er stive av kulde. Alt det som gjør at du forbanner deg selv for at du dro ut. Du klarer ikke å glemme det.
Men det er også det som trekker deg tilbake. Gang på gang. Isen, kulda, slitet. Du kan bare stole på deg selv, og de du har rundt deg. Det blir samhold av slikt. Du er fortapt alene, men sammen med de andre kan du få til det utroligste. Du opplever at det ikke er grenser for hva du klarer, så lenge du er nødt til å klare det.»

Det er vinteren 1916, og det er Frank Wild, den britiske polareventyreren Ernest Shackletons nestkommanderende, som forsøker å snakke mot og håp inn i de andre mennene. De ligger under to livbåter, på en forblåst odde på en øde øy langs kysten av Antarktis, og venter på at Shackleton skal redde dem.
Dette er den sanne historien om Ernest Shackletons mislykkede forsøk på å krysse Antarktis. Men til tross for alt som går galt, er det også historien om å lykkes, selv når alt håp later til å være ute. Og for første gang på norsk presenteres den komplette historien om den delen av ekspedisjonen som faktisk ble gjennomført etter planen, men til en altfor høy pris.