SVEN MORGENDUG og HYRDEN. Gabriel Scott formulerte tidlig (i
Det gyldne evangelium) budet: Du skal ikke bli teolog. Derfor hadde han
trolig ikke så mye til overs for den følelsesladde debatten de to bøkene
«Sven Morgendug» (1926) og oppfølgeren «Hyrden» (1927) satte igang
blant prester, biskoper og forfattere. Selv skriver han i et brev til forlegger
Harald Grieg om «Hyrden»: «Boken er et fredens og forsoningens skrift
uten utfald mot nogen og noget». Scott-biograf Arne Beisland mener at
Scott i «Hyrden» stadfester sitt religiøse livssyn, og at den tvil og uro som
han har hatt tidligere, forsvinner i og med denne boken.
Bøkene solgte rimelig bra da de kom, men har seinere fått et glemselsens
slør trukket over seg, og ufortjent havnet i skyggen av andre bøker fra
Scotts forfatterskap. Knapt noen andre har så ærlig og åpent gått i rette
med de store og smertefulle livets «hvorfor». Scott viker ikke unna, men
går rakt på, og skildrer smerten og kvalene hos den som møter det uforståelige
vonde, også hos ham som skal være venn, trøster, sjelesørger og
veileder når verden raser sammen. Scott ville ha svar som var til å leve
med, uten å skyve problemene foran seg eller legge dem til side.
I «Sven Morgendug» øser Egil ut sin smerte til prestevennen Julius. I
«Hyrden» er det presten Julius som på dødsleiet skriver til sin plagede venn
Egil om sin egen livsreise, som heller ikke har vært noen enkel vandring.