Los er et gammelt og myteomspunnet yrke. Så lenge mennesker har reist langt med store skip, så har behovet for noen som kjenner farvannet vært der. Jobben innebar den gang som nå å tilby sjøfarende lokalkunnskap for å unngå grunnstøtinger og forlis med tap av last og menneskeliv. Losene var lenge private næringsdrivende langs kysten som konkurrerte om å tilby sine tjenester til ankommende skip. Det varte til 1720 da det ble organisert en statlig lostjeneste i Norge. I løpet av de neste tre hundre årene endret ikke selve yrket seg så mye, i motsetning til organiseringen av tjenesten og rammebetingelsene for losene.

Losyrket og de skiftende rammene for utøvelsen er tema for denne artikkelsamlingen - for første gang er norsk loshistorie behandlet av fagforfattere og samlet i ei bok. Boka innledes med etableringen av losvesenet. Så loses du videre til Runde og et samfunn på den værharde vestlandskysten på 1800-tallet. De rederiansatte kystlosene og deres arbeidsvilkår i første halvdel av 1900-tallet er neste havn i historia, før søkelyset settes på losenes vilkår under andre verdenskrig. Siste del av boka handler om etterkrigstida, først om losenes særegne og etter hvert unike lønnssystem som hadde røtter tilbake til 1700-tallet. Til slutt får vi kjennskap til tre generasjoner loser fra 1940-tallet og fram til vår tid, og hvordan de både har lært seg og utført yrket sitt.

Forskningsprosjektet ble satt i gang av Kystverkmusea og er støttet av Kulturrådet. Samarbeidspartnere er Museum Vest, Museum Stavanger og Høgskulen i Volda. Ola Teige (HVO) og Eirik Gurandsrud (Kystverkmusea/Jærmuseet) er redaktører for artikkelsamlingen.