I disse dager skal vi feire 75-årsjubileet for freden 8.mai 1945. I årene som har gått siden denne dagen, har det vært skrevet mange bøker, både dokumentariske og i romans form, om forholdene under krigen. Informasjon om alle slags forhold fra denne tiden er også tilgjengelig i alle former for media. For det meste er dette ganske harde fakta om svært tunge begivenheter. Min far, Jacob Andres Stendal, sine erindringer fra denne tiden har derimot for det meste en lysere vinkling. Selvfølgelig var det mye som var tungt og vondt. Men det fortalte han lite om. Hans historie viser derfor en mindre belyst og mykere side av krigsårene, som for hans del for det meste forløp i Storbritannia. For å balansere inntrykket av hans opplevelser, har jeg likevel hentet krigsbeskrivelser fra andre kilder. Dog er hensikten i denne boken å få frem den siden som er litt annerledes enn folk flest har hørt. (......) 17 dager etter bryllupet (sitt), stod de sammen i Oslo havn, og så de tyske krigsskipene komme inn Oslofjorden. (... ...... ...) De innså begge fort at Jacob ikke kunne bli sittende med hendene i fanget i denne situasjonen. (... . ....) Hvis det først og fremst er forholdene under krigen som interesserer, kan du som leser gjerne begynne med kapittelet Krig. Ellers behandler denne boken hele Stendals livlige liv, fra vugge til grav. (......) Disse ungdommene hadde ingen båterfaring og farvannskultur. De var en fare for både seg selv og andre som ferdes på sjøen. (...) han hadde brent seg så kraftig på å sette ideene sine ut i livet at hun vel trodde han «hadde lært». Men dette var noe som ikke ble borte. (... ...) Etter hvert begynte ideer å forme seg i hodet hans. (......) Et par hundre meter fra Jacobs kontor, lå den beste opplærings arena noen kunne tenke seg for sjømannskap, Oslofjorden. (......)