En kan tenke seg at hun hadde et sterkt ønske om å bli sett av akkurat dette mennesket, sånn bare han kan se. De mørke øynene, hodet på skakke, ikke fordi øynene er mørke og hodet på skakke, men fordi de øynene ser så intenst, fordi det hodet på skakke er så konsentrert tilstede. Og det skjønte det barnet, allerede som barn så hun det. Hun var kanskje like observerende tilstede, så ham kanskje like klart, og tenkte kanskje derfor at hun ville være med ham, at hun ville ha han, at hun ville at han skulle være hennes. Sånn et barn tenker om det tenkte hun kanskje at hun ville at de skulle være det samme mennesket, det samme blikket, at de skulle samtale uten å samtale.

En ung mann går inn i et mørkt rom, krysser rommet og setter seg på en stol. Der blir han sittende, mens han beveger på overkroppen og ser seg om uten riktig å se i mørket. En kvinne som er noe yngre enn ham ser ham mens han krysser gulvet, og kjenner ham igjen. Hun har møtt ham før, allerede som barn.

"Kan han si: bli" består av en strøm av gjentakelser og et kresent detaljutvalg som sakte utvides. Fortløpende justeres forestillingen om rommet, og om forholdet mellom han og henne. Romanen er skrevet i et nøkternt, rytmisk og insisterende språk. Det er en kompakt roman om barnets og minnets forhold til blikket.