Camilla Groth har gjendiktet den svenske folkekjære poeten Kristina Lugn (1948–2020). I serien NORD utgir vi Hei så lenge, ha det bra! fra 2004 og samlingen med etterlatte dikt, «Slett ikke verst», fra 2022, i én bok. Lugns forfatterskap kretser rundt tematikk som ensomhet, døds- og kjærlighetslengsel, men også datter- og morposisjonen. Språket er enkelt, men kompleksiteten ligger ofte i de brå kastene innenfor hvert enkelt dikt, som medfører at de kan oppleves som absurde. Det er et stadig vekselspill mellom humor og alvor i dem. De tar opp i seg den utsattes hverdagsvirkelighet, og poesien hennes er ofte blitt karakterisert som kjøkkenbenkrealisme, i tradisjonen etter Sonja Åkesson. Dette er livgivende, ensomme, såre, vakre, morsomme og engstelige dikt. Lugn har en helt særegen stemme, både sorgtung og vakker, med sterk dødsbevissthet, men også lattervekkende og leken. En smakebit fra «Slett ikke verst»: Det var en ytterst vanlig dag jeg satt og skrev et foredrag om hverdagsmot og nederlag og hvordan være av dette slag når alt jeg har har feil adresse når alt jeg gjør får dårlig presse jeg står igjen på feil landgang og døden drar min hjembygdssang å få et lån er jeg langt fra men en faktura hjemmefra får jeg, og slag, og de som svek og som et nedlagt bibliotek er kjærligheten i livets høst kun milevis med savn, ei trøst mot åpent sår dras hælens trang og hvilen på en skinnegang og asfalt på en sommereng og rørte bær i bryllupsseng en livstid uten håpets stropp og et savn helt uten kropp og når jeg søkte om lov til å bygge sovero i himmelen, den trygge