Den 9. april 1940 sto Villa Grande på Bygdøy tom og ubebodd. Villaen som raget i landskapet var et monument over de mange storstilte, men forspilte planer. Jobbetidsvillaen med sin gigantiske størrelse og påkostede bygningskropp vitnet om hvilke kolossale formuer som to av Norges næringslivstopper la seg opp i jobbetiden under første verdenskrig. Så ble Villa Grande stående ufullført. Til slutt, ved en feilslått privat donasjon, kom Villa Grande i Statens eie. En ny krig måtte til for at Villa Grande kunne bli ferdigstilt. Ett og et halvt år etter at Hitler-Tyskland overfalt Norge, sikret Vidkun Quisling seg sin førerresidens på Bygdøy. Gimle skulle bli okkupasjonstidens største og dyreste offentlige bygg, finansiert over statsbudsjettet. Villaen fikk en ekstravagant innredning og ble ombygget til en borg, inne i et svært parkanlegg som omfattet hele Hukodden. Quislings hustru Maria var aktiv byggherre. Gimle var en røverborg, med blant annet tyvegods fra Slottet, den norske staten, Norske Selskab og fra beslaglagte private hjem - og, som boken dokumenterer for første gang; fra jødene som ble sendt til tilintetgjørelsesleire i november 1942.
Sommeren 1945 rykket fredsgeneralen Andrew Thorne inn i villaen på Bygdøy. På folkemunne ble Villa Grande fortsatt kalt Gimle. I årenes løp, og med forskjellige institusjoner som statens leietagere, gjennomgikk bygningen en gradvis avnazifisering. Men året 2001 ble et vendepunkt: Selve bygningen, som seksti år tidligere hadde vært Quislings førerresidens, ble restaurert og fredet. Villa Grandes symbolverdi inngikk i en erindringspolitisk konfrontasjon, der fortellingene om nazismens ofre for Holocaust ble satt på dagsorden. Siden 2005 har Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter holdt til på Villa Grande, et kunnskapssenter som arbeider med forskning, formidling og dokumentasjon.