Det faller lett å si hva Janne Mojlanens debutbok ikke er. Ja, forfatteren gjør det selv i forordet: Ikke en selvbiografi, ikke en diktsamling, ikke fantasifortellinger. Så hva blir det da igjen? En bok med rikelig med fantasi og flere frittstående dikt. En sjangerblanding, altså? Nei, ikke akkurat det heller. Stemmen hennes taler ærlig om et bestemt menneskes indre og ytre liv. Og når dét skjer, gjelder egentlig ingen skoleregler lenger. For intet åpent bekjennende enkeltmenneske kan tilhøre noen som helst sjanger. Forfatteren tar leseren med ut i naturen så vel som inn i seg selv, og da helst med noe hverdagslig som utgangspunkt. Det er store mentale sprang mellom tekstene, også når de står tett i hverandre. En visjon av mennesket som en container blir etterfulgt av «Den siste dråpen» - en underfundig hilsen fra én som får begeret til å renne over. Komposisjon er i det hele tatt viktig. Her finnes tekster som mangler slikt, iallfall i tradisjonell forstand. Men det gjør ingenting
ikke innenfor den rammen forfatteren har satt seg. Hennes stemme bør kunne nå mange ører, selv om man sin vane eller uvane tro møter de ofte aforismepregede tekstene med forventninger om bilder, rim eller rytme. Med sin impulsivitet reiser ordene i boken seg til å bli et livsbilde på godt og vondt, et budskap hevet over sjangerbånd og rytmekrav. Boken er ganske enkelt det som den gir seg ut for: En stemme. Og dét en stemme som er større enn tittelen vil ha det til.