Politisk var Christensen konservativ. Han var knyttet til embetsstandens tradisjoner, og han var bekymret for den personlige frihet i en tid som ble mer og mer preget av massedemokrati. Alt i skuespillet Folkets tjener (1895) hadde han påpekt faren flertallsstyret innebar for den personlige frihet, og i 1902 skrev han en satire over norsk partipolitikk.

Christensen var, som mange andre norske intellektuelle av sin generasjon, sterkt knyttet til Tyskland. Men også Frankrike sto ham nær. England hadde han som så mange i sin generasjon ikke noe særlig nært forhold til (Dale 1974). Den første krigshøsten rettet han skarpe angrep mot Gunnar Knudsens Venstre-regjering i et foredrag i Det Norske Studentersamfund, «Aarets politiske lærdomme for os».[4][5] Sammen med broren, amtmann Ingolf Christensen, skrev han Fædrelandet i verdenskrigens lys (1916) som i detalj viser på hvilken måte man burde bygge opp Norges forsvar. Dette ble ikke tatt til følge i denne "pasifismens" tid. I bøkene Før og nu (1915) og Den hvide races selvmord (1916) uttrykte han sin bekymring for Europas fremtid. Etter Tysklands nederlag skrev han skuespillet Professor Marga (1920).

I de siste årene før sin død skrev Christensen Byzanz-Balkan (1923), en skildring fra Balkan, og satiren Klostret paa Undrum (1924).