inkl. mva. ekskl.frakt
NOK 0,00
mva. NOK 0,00
HOVEDMENY
Pen bok med smussomslag. Som ny. 192 s.
«Jeg falt mellom alle stoler. Jeg var mer enn én gang stridens kjerne i barnefordelingssaker. Da mamma døde, ønsket mormor og morfar og min stefar å ha meg. Dette er veldig rørende å tenke på i dag.» Tania Michelet har skrevet en sterkt personlig bok om sin oppvekst i et miljø utenverdenen har hatt lite innsyn i. Hennes fortelling gir et gripende innblikk i et barnesinn utsatt for indoktrinering, stress og uro. Dette er en bok om å komme seg gjennom tap og savn etter morens selvmord - og om hva det koster å ha en gudstro, selv i det moderne Norge. Tanias foreldre var aktive på den politiske venstresiden og medlemmer av AKP (m-l). Som barn ble hun sendt på møter i AKPs barnegruppe Røde pionerer. Samtidig gikk hun til søndagsskolen i smug, men ble kastet ut da søndagsskolelæreren oppdaget at hun ikke var døpt. Hun har alltid hatt en religiøs lengsel, som det ikke var enkelt å snakke om i hennes ateistiske oppvekstmiljø. Boken skildrer hennes trosreise frem mot dåpen i Moss kirke i 2019. Forfatteren tegner også et nært portrett av sin far Jon Michelet og sin mor Bente Lippe, som døde bare 35 år gammel. «Med alle disse såre og tragiske temaene er det befriende at boken er skrevet med så mye humor - noen ganger galgenhumor. Den er skamløst subjektiv, men ekte og ærlig.» Erling Rimehaug, Vårt Land «Som portrett av faren Jon Michelet er boka interessant. Vi får lese om nye sider ved privatpersonen Michelet. I likhet med sin far har Tania hatt et liv som ikke er A4. Hun har opplevd mye, på godt og vondt, men har overlevd, som hun skriver. Hun har vært tro mot seg selv og sine egne behov i sin religiøse utvikling.» Siri Wahl-Olsen, Adresseavisen «Du behøver ikke være verken ml'er eller kristen for å bli grepet av denne fortellinga.» Arild Rønsen, arildronsen.no «Boka grep meg. Den er interessant, gripende og personlig og ga meg mye å tenke på og glede meg over. Jeg humret til tider under lesningen, og felte kanskje også en tåre innimellom.» Bård Hauge, Dagen