Om kjærlighet, isolasjon, såpeoperaer og hermetiske tomater Jannike har gitt opp. Hun flytter inn under farmorens seng på gamlehjemmet og forsvinner inn i noe helt eget, der ingen andre enn talkshowvertene som befolker livet hennes kan nå henne. Layla forelsker seg i en annen kvinne på flyktningmottaket der hun bor, men fordømmelsen er ikke til å leve med. Hun står alene igjen i et nytt land hvor gullrekka, NAV og ensomhet er de viktigste kodene å knekke. Da Layla begynner å jobbe på sykehjem og oppdager den snikinnflyttede Jannike, blir det klart at de har dultet borti hverandre før. Jannikeevangeliet er en vilter og varm fortelling om kjærlighet, isolasjon, såpeoperaer og hermetiske tomater. Anmelderne mener: "Medrivende om to frakoplete personer som fra hver sin verden møtes i håpløsheten." Jan Askelund, Stavanger Aftenblad "Marjam Idriss kommer svært godt fra sin debut som skjønnlitterær forfatter." Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen "[N]oe av det mest interessante jeg har lest av nye norske forfattere i år." Ola Jostein Jørgensen, littkritikk.no "I eit språk som går rett på sak både innanfor og utanfor realistiske rammar, lukkast Idriss med å gjere levande for lesaren ekstreme erfaringar som skam og låg sjølvkjensle kan skape. Jannikeevangeliget er ein debut som tilfører norsk litteratur både verdifulle perspektiv og talent." Merete Røsvik Granlund, Dag og Tid "Idriss' språkbevissthet er hennes sterkeste kort. Varheten skaper både utdypning av det ubehagelige og elegante bobler utenpå fortellingen. Mange formuleringer streker jeg under: 'Hun klaget ikke, men snakket ikke heller.' 'Hvordan jeg takler noe, beviser bare noe som egentlig er sant.' 'Ansiktene på TV var like glatte og skinnende som skjermen.'" Sindre Andersen, Klassekampen "Idriss har en intens og original billedbruk, spesielt når hun formulerer Leylas ensomhet og de mange fordommene som møter henne. Aller best er skildringen av hvor isolert Leyla blir av ikke å kunne språket; språket som er mer enn bare enkeltord: 'På norsk var hun ikke noen i det hele tatt. Frasene passet liksom ikke i munnen hennes; de tilhørte ikke henne. Alle erfaringene hennes, hele historien hennes, var på et annet språk. Å oversette disse erfaringene føltes som å oversette seg selv.' Cathrine Krøger, Dagbladet