Mamma tar ikke lenger telefonen er Bente Christina Kastes historie om å hvordan det er å ha en dødssyk mamma gjennom tolv år. Det var beintøft, vanskelig og ubegripelig vondt i mange år. Hun var ni år da mamma ble syk. Christina, som hun selv kaller seg, tok da på seg en maske, var flink pike og ble en veldig god skuespiller, både overfor familie, venner, psykologer og skole. Hun forteller hvor vanskelig det kan være å gå på skolen når man ikke klarer å få plass til annet inni hodet sitt enn at ens mamma er syk. Men hun skriver også om hvor takknemlig hun er over alt hun fikk oppleve sammen med mammaen sin. "Jeg er ikke bitter," sier hun, "jeg ville ikke ha byttet med noen." Christina forteller intenst om de firbente terapeutene og vennene hennes som var de eneste som fikk se henne uten maske. "Hestene analyserte meg ikke, krevde ikke noe av meg, de bare løftet meg og var der for meg. Hos dem laget jeg meg mitt eget fosterhjem." Hun lovet seg selv som liten at når hun ble stor, ville hun hjelpe andre som var i samme situasjon som henne. Derfor har hun skrevet denne boken og holder foredrag om sine erfaringer. Hennes drøm er å etablere en stiftelse som arrangerer rideleirer hvor barn som er pårørende til alvorlig syke eller døende, kan få erfare det hun selv opplevde som barn og ungdom: gleden i det å være sammen hester.