Hun ble i 1931 den første kvinne i landet som oppnådde magistergrad i psykologi, da hun tok sin avgangseksamen ved Universitetet i Oslo. I mellomkrigstida ble hun ansatt som assistent på deltid ved Psykologisk institutt, og fra 1947 til 1973 arbeidet hun som dosent i psykologi med vekt på barnepsykologi.[1] I 1934 etablerte hun Norsk Psykologforening, og satt som foreningens leder i årene 1945–1949. Fra 1950 til sist i 1970-årene ledet hun «Oslo-prosjektet», en longitudinal studie av 19 barns personlighetsutvikling i et Oslo-miljø. Prosjektet ga opphav til en rekke avhandlinger og artikler.
Hun beskrev seg selv som «glødende feminist»[trenger referanse]. I mellomkrigstida ble hun leder av landsstyret i Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund, NKAL, deltok i Arbeiderpartiets kvinneorganisasjon, der hun bl.a. satte i gang studiesirkler i barnepsykologi for arbeiderkvinner, og sloss for gifte kvinners rett til lønnet arbeid. Under andre verdenskrig oppholdt hun seg sammen med familien i USA (Washington DC) og holdt 300-350 foredrag i 38 av de amerikanske statene for å fremme Norges sak.
Gjennom utallige foredrag, over to tusen artikler og tjuefire fagbøker, var hun en viktig opinionsdanner i den norske etterkrigstiden.[2] Flere av bøkene og artiklene hennes kom dessuten ut i Sverige og til dels også i Danmark og Finland. Hun var sterkt engasjert i popularisering psykologifaget, og var redaktør av Norsk pedagogisk tidsskrift i periodene 1936-40 og 1946-73.
I mange år etter andre verdenskrig skrev hun regelmessig artikler om barn og barneoppdragelse i Arbeiderbladet. I boka Ungene våre (1948) tok hun opp hvordan den moderne familie kunne la barns meninger komme fram i større grad. Hun ga ut flere hefter i serien Sosialdepartementets småskrifter:
