FERDINAND konkurrerer med Emanuel om å være Scotts minst påaktede roman. Egentlig er det en gåte at disse to bøkene er blitt så bortglemt, for de står kvalitetsmessig ikke tilbake for de mer berømte romanene hans, selv om de kanskje er mer stillfarende enn man er vant til hos Scott. Som mennesketype er Ferdinand nær beslektet med Markus i «Kilden», Kristofer i «Stien» og Even i «Helgenen», en «Markus i utenriksfart» kunne man kanskje si. Ferdinand er godtroende - ikke fordi han er dum, men fordi han har en grunnfestet tro på det gode i menneskene. Dessverre er det ikke alltid - for ikke å si nesten aldri - at menneskene er denne tilliten verdig.
Som så mange andre i det miljøet som skildres i romanen, går Ferdinand til sjøs i ung alder. Han har sine prøvelsens år som kokk i nordsjøfart med «Mjølner», mannskapet tar ikke med harelabb på en uerfaren førstereisgutt. Men Ferdinand holder ut, år etter år, og til slutt ender han som stuert på en staselig bark.
Etter mange år kommer han hjem og oppdager at han har arvet alt etter sin tante og er blitt en holden mann. Men gjenvordighetene er ikke slutt med det, snarere tvert imot. Han forsøker å gjøre noe nyttig med pengene, men hans grunnfestede tro på menneskene ødelegger det meste. En stund blir han en privat sosialinstitusjon, han blir aksjonær i et gruveselskap og i en dropsfabrikk. Han prøver i det hele tatt mange veier, men med dårlig resultat. Likevel, når han ligger på det siste, ser vi hva som har drevet ham: «- Hadde jeg lov at sitte med alle de pengene uten at gjøre noget godt igjen?».